Ingen varme å skryte av, men et par solrike og fine dager har vi hatt her ved fjorden. Ikke minst 1. mai. Vi bestemte oss spontant for å bli med på den lokale feiringa av dagen her ute. Sammen med våre nærmeste naboer fikk vi med oss en trivelig arrangement, i regi av Frosta Arbeiderparti.
I morges våknet vi til gråvær, lett regn og 4,9 grader. Ingen oppløftende melding for de nærmeste dagene heller. Faktisk muligheter for snø hjemme. Ligger litt høyere enn her, 140 meter over havet. Men depper vi av den grunn? Nei, langt i fra. Vi skal kle oss godt å gå en tur snart.
Når stemorsplantene står i stampe og vegrer seg for å blomstre, ja da er det guffent. Uteplassen vår under tak er blitt så fin, men det frister ikke å sitte der i dag.
Tilbake på mikroplassen vår ved fjorden igjen. Ingen sol og varme, men bra likevel. Vi har klær for all slags vær, så det går fint. Ble en fin formiddagstur i dag, etterfulgt av lunsj på ærverdige klostergården på Tautra. Hva passer vel bedre enn å spise munkesuppe da? Den smakte utmerket. Husbonden spiste karbonadesmørbrød.
Staudene vokser og trives, også i dårlig vær. Litt bedre værmelding for i morgen og fredag. Kanskje får vi besøk av sola igjen også? Vi hadde med oss ny, elektrisk terrassevarmer hit denne gangen. Prøvde den i går kveld. Effekten var god. Kjente godt varmen fra den der vi satt. Inne koser jeg med håndarbeid, kryssord og tv.
Må ta med at vi tok turen innom bruktbutikken på vei hjem fra turen i dag. Der kom vi over en stor terrin i tre. Sannelig dukket det opp en liten en også, signert av samme person. Vi kjøpte begge to.
I kveld har jeg begynt på ei lue med ett av mine egne mønster. Som nevnt i et tidligere innlegg laget jeg en del mønster i 2011. Dette inneholder både lue og votter. Får se etter hvert om det blir votter også.
For ei tid tilbake kjøpte vi en ny plante til stuebordet. Jeg trodde det var en grønnplante, og ble overrasket da den begynte å blomstre med hvite og rosa blomster.
Googlet litt for å finne ut litt mer om arten. Nedenfor ser du hva jeg fant.
Vi våknet til full vinter i morges. Og mer har kommet fra oven i løpet av dagen. Inn i mellom skinner sola på den hvite, ferske snøen. Vakkert er det, men litt for sent på sesongen til at vi liker det. Heldigvis tiner det rask så sent på våren, og sola hjelper til med den prosessen. I morra er alt borte igjen vil jeg tro.
I formiddag tok jeg fram en gammel ekstern hardisk. Tanken var å se på gamle bilder, og det gjorde jeg. Men jeg fant noe mer. I 2011 laget jeg en del strikkemønster på votter og luer m.m. Kom ikke lenger enn til teststrikking av hvert mønster. Fikk lyst til å strikke dem på nytt. Skrev ut de jeg vil starte med først. Har noen halvferdige på disken også. De kan jeg jo jobbe mer med etter hvert.
Været var ganske bra midt på dagen. Da gikk jeg en fin tur. Surt og kaldt i dag også, men sannelig glimtet sola til med noen lynkjappe stråler også. Kan trygt si at vi har hatt ustadig vær i dag. Etter at jeg kom tilbake fra turen, snødde det tett igjen. Fint vær til å kose seg inne i resten av dagen.
Våknet til èn plussgrad og lett snøfall. Kanskje dagen for å legge opp de to buksene som ligger på vent? Ikke mine denne gangen, men husbondens. Ei turbukse og ei sommerbukse. Noen av oss har for korte ben til buksene som selges i butikkene. Vi «sliter» der begge to i dette husholdet. Men, etter et langt liv er jeg vant til disse små utfordringene. Synes det er en kjedelig jobb, men den må gjøres.
Inne er det godt og varmt. Nitimen på radioen og kaffekoppen ved min side. Blir en bra dag dette også skal du se.
I formiddag ble det en fin tur i nærområdet her vi bor. Bygda vår ble en del av Trondheim kommune for noen år siden. Det foregår en utstrakt bygging av nye boliger flere steder. I dag gikk jeg tur gjennom ett av disse områdene. Feltet ligger i utkanten av et skogsområde, på et platå med gårder og dyrka mark rundt omkring. Litt rart å se at det «popper opp» nye hus der det før var skog og turstier. Nå har vi fortsatt mye natur, lett tilgjengelig i bygda vår så dette lever vi godt med. Jeg er likevel spent på om utbygging av infrastrukturen ellers vil følge samme tempo som boligbygginga. Det gjenstår å se. Kjempestore forandringer siden vi flyttet hit midt på 80-tallet. Da var det landbrukslandskapet som dominerte. Nå er vi blitt ei bygd i byen.
Ja, for det var på tide. Spesielt for bøndene i distriktet, men også for naturen forøvrig. Det har vært stor skogbrannfare, støvete og veldig tørt lenge. Da får vi godta at sola ikke er å se. Bare tungt grått skydekke, regn og 6 grader i dag.
Mye å ta tak i inne. Legge sammen klær, støvsuge og tørke støv m.m. I ettermiddag skal jeg feire bursdagen min, som var i forrige uke. Sitter og skriver handleliste. Tenker å servere finnbiffgryte, kaffe og kake.
Til middagen en av dagene på sommerplassen, eller mikroplassen som jeg nå liker å kalle den, plukket jeg skvallerkål. Jeg vasket den godt og spiste bladene hele. Smakte en blanding av gulrot og persille, syntes jeg. Den inneholder mye bra for kroppen. Nestlesuppe blir det neste jeg skal prøve. Ramsløk har jeg også lyst til å plukke. Vet ikke om den vokser i nærheten her, men får ta meg en tur ut for å lete.
Her kommer mitt bidrag til utfordringen fra Frodith:
Professorens hus i den store hagen med fristende epletrær.
Dette er en sann historie fra 60-tallet.
Ingen andre hadde så stor hage og fint hus i nabolaget der jeg vokste opp. Strøket besto ellers av blokker og tomannsboliger med mindre hager. Jeg vokste opp i sistnevte. Professorens hage hadde en magisk tiltrekning på oss alle. Et solid gjerde rundt hele eiendommen gjorde det hele enda mer spennende. Det var ikke lett å komme seg usett inn der. Mange av oss hadde selv epletrær i hagen, men professorens epler fristet mer enn noe annet. Jeg var slett ikke tøff og modig som barn, men lot meg friste til å være med på epleslang en mørk høstkveld, med en hel gjeng. Vi kom oss over gjerdet og var i ferd med å fylle lommene med epler. Så hører vi sinte rop fra professoren. Han hadde oppdaget oss, og kom springende mot oss i mørket. Vettskremte løp vi i alle retninger. Frykten var å bi hengende fast i gjerdet i flukten, og bli tatt på fersken. Heldigvis kom vi oss sjelvende i sikkerhet alle sammen. For meg var opplevelsen så skremmende at jeg aldri prøvde meg på noe lignende gjen.
Ei stund senere hadde jeg et lovlig ærend hos professoren. Sammen med ei venninne solgte jeg *røde fjær (*Se info nederst på sida). Vi entret hagen gjennom den store smijernsporten. De hadde ikke ringeklokke, men ei stor bjelle på veggen, som vi meldte vår ankomst med. Jeg kjente hjertebanken i brystet da døra gikk opp. Redd for å bli gjenkjent. Det var heldigvis hushjelpen. Hun takket høflig nei, og vi ruslet videre på vår salgsturnè.
På naboeiendommen bodde arkitekten i sin like store villa, uten gjerde og epletrær. Vi ringte også på der. Et lite vindu ved døra sto åpent. Så hører vi fruen i huset rope til hushjelpen: Hvis det er noen som selger noe er jeg ikke hjemme! Hushjelpen åpner døren og sier: Fruen er dessverre ikke hjemme! Ellers gikk salget av røde fjær strykende. De mindre bemidlede i nabolaget var veldig positive.
