Jeg kan se tilbake på et liv der jeg har vært aktiv i fagforeningslivet og som tillitsvalgt. Opptatt av frivillig arbeid, kvinner og barns rettigheter og alt som ellers skjer i verden.
I går var det 8. mars, det gir rom for ettertanke. Mer enn nok saker å kjempe for fortsatt, selv om kampsakene har forandret seg med årene. Lik lønn for likt arbeid sto fram som en frontsak den gang jeg var aktiv. I bedriften, der jeg jobbet på 80-90 tallet var kun mannfolka organisert i fagforeninger. Vi fikk også etter hvert organisert kvinnene. Som tillitsvalgt sto jeg på for å få våre kvinner oppover på lønnsstigen. Det var et stort gap mellom menn og kvinner, og lik lønn for likt arbeid. Arbeidet bar snart frukter.
Da seieren var et faktum fikk jeg klar beskjed fra sjefen om at dette lønnshoppet ville vi fått uansett. Det hadde ingenting med meg og fagforeninga å gjøre!! Samme for meg, vi fikk gjennomslag for saken vår. Det var det viktigste. Det var stor avstand mellom oss vanlige ansatte og flere av sjefene i denne bedriften. De satt stort sett bak lukkede kontordører, og dro til og fra møter.
Det som skjedde i etterkant var ganske fornøyelig. Den aktuelle sjefen hadde aldri slått av en prat med meg om noe som helst. Vi hilste på hverandre i gangen, og det var det. I tida som fulgte kom han flere ganger inn på kontoret mitt. Han satte seg ned og ville prate om felles kjente, molteturer på fjellet med mer.  Hva skal jeg tolke ut av det? Jeg tror han innerst inne hadde respekt for den jobben jeg gjorde som tillitsvalgt. Dette var hans måte å vise det på.