På midten av 80-tallet ble jeg arbeidsledig en periode. Heldigvis bare noen måneder. Det var likevel nok tid til mye ettertanke. Jeg var fortsatt ung, og følte mismotet sige inn til tider. I dag fant jeg igjen et dikt jeg skrev den gangen. Det beskriver godt følelsene som fylte meg da. Vil gjerne få med at jeg er utrolig takknemlig for at jeg bor i et land som Norge, med det trygdesystemet vi har her.
Å tjene egne penger
er ikke meg forunt lenger.
Vi blir flere og flere
som ingen jobb har mere.
Står her i en endeløs kø,
for å be om penger til daglig brød.
Så kommer det hersens utbetalingskortet,
og minner meg på at jobben er borte.
Visst er jeg glad for pengene jeg får,
uten dem hadde det blitt magre kår.
Snart er min ungdoms tid forbi,
her sitter jeg og har alt å gi.
Ungdommens bevisste framtidsmål,
glir lenger unna som tida går.
Energien svinner og dagene rinner,
og jeg har kun fagre minner.
Fra tiden med jobb og ærlig tjente penger.
Nå er det fortid, ikke framtid lenger.
Jeg sitter her og spekulerer på,
er det Syse eller Gro som har skylda nå?
Kan du svare, så hjelper det likevel ei.
Ingen jobb kommer flyvende tilbake til meg.
Så sitter jeg her da, trøtt og sur.
Tror jeg legger meg ned og tar en lur.
Kanskje drømmer jeg søtt om tida som var,
om lønningsslipper og bedre da’r?
Akk, det blir nok bare med drømmen så fager,
virkeligheten er dog ganske mager.
Slik svimer jeg rundt og venter på,
at noen har bruk for meg igjen og!
Trønderfrua ala 1985
Disse små raringene dukket opp i går kveld. Jeg sier bare; Ta fram barnet i deg og lek litt du også. 
Så fint å lese om deg på den tiden. I 1985 gikk jeg på folkehøyskole, og hadde ikke prøvd arbeidslivet ennå
Men jobbet senere både i vikarbyråer og annet, før jeg fikk fast jobb etter å ha gått lærer høyskolen 
Takk skal du ha.
Jeg gjorde som deg etter noen måneder. Begynte i vikarbyrå, og etter flere korte og lengre vikariater fikk jeg fast stilling igjen.