Den fine, solfylte søndagen ved fjorden i går ga meg arbeidslyst. Det ble, som jeg fortalte om i gårsdagens innlegg bæring av stein, bøtter med sand og tunge stokker. Så langt så bra. Men….i dag kom «straffen». Elendig form med hodepine og vondt i nakke, armer og rygg. Lærer nå aldri heller. Har i lange perioder vært flink til å trene styrke og utholdenhet på treningssenteret, som er nærmeste nabo. Det har jeg ikke gjort på flere måneder nå. Jeg har holdt meg i form ved å gå turer, og gjøre øvelser hjemme. Går alltid trappa til og fra 4. etg. der vi bor. Tar kun heisen hvis jeg har mer enn to poser å bære. Bra nok, tenkte jeg. Innerst inne vet jeg at jeg burde gjøre begge deler. I de gode treningsperiodene på senteret kjenner jeg jo at kroppen responderer positivt, og at formen blir bedre og bedre etter hvert som ukene går. Dette til tross, jeg har altså ikke hatt viljestyrke til å gå på trening tre ganger i uka. Forstå det den som vil. Det burde jo være enkelt, når jeg vet at det kun gjør meg godt. Å sitte her i godstolen, se på strikketøyet uten å være i stand til å strikke ei maske er trasig. I hvert fall når jeg vet at skylda helt og holdent er min egen. I morra blir det trening på senteret igjen. Det er lov å være optimist.
Som bildet viser (arkivbilde), har jeg nok treningsklær for ei treningsøkt eller to. Jeg har altså ingen unnskyldning for å la være.
Strikkinga får ligge i fred i kveld.
